Barndommen beskriver Kim som «ustrukturert». Han hadde frihet, men manglet trygge rammer. Allerede i ung alder begynte han å teste grenser. – Jeg oppsøkte fart og spenning, og det eskalerte raskt, forteller han. Allerede som 13-åring kom han i kontakt med rus, og de neste årene ble preget av eksperimentering, feil valg og alvorlige konsekvenser.
Et av de første store vendepunktene i livet kom da han ble sendt til Stiftelsen Klokkergården – først ufrivillig, deretter frivillig. – Jeg hatet det i starten. Det var strengt og kjedelig, men faren min sa: «Gjør det beste ut av det.» De ordene satte seg fast. Og de funket, sier Kim. Etter hvert kom ønsket om å slutte med rus, og for første gang begynte han å se for seg et annet liv.
Nedturene kom tilbake
Etter oppholdene på Klokkergården var Kim innom ulike jobber – i anlegg, på bensinstasjon, barne- og ungdomsklubb og som drosjesjåfør. Likevel skulle det mørke trekke ham tilbake. Et dramatisk vendepunkt inntraff da moren og stefaren hans døde i en hyttebrann. – Da var rusen en god flukt fra å måtte forholde seg til virkeligheten. – Jeg taklet det bare ikke, sier han ærlig.
Tyrili og valget om å prøve igjen
Etter en tung periode, et soningsvarsel og tom konto, kom et nytt valg. Gjennom NAV fikk han tilbud om å sone i behandling ved Tyrili. – Jeg hadde ikke lyst til å sitte i fengsel, så jeg tenkte at jeg måtte bare prøve. Og det viste seg å være riktig, sier Kim.
Etter Tyrili ble veien videre ikke lett. Kim beskriver en tid med sosial angst og isolasjon. – Jeg gikk fra å være narkoman til å bli rusfri – og satt bare inne. Det siste jeg hadde gjort blant folk, var å ruse meg. Det var vanskelig å gå ut blant mennesker igjen.
På Tunet fikk han en ny sjanse. – Jeg begynte her for tiltakspenger, 700 kroner i uka. Jeg satt og skalv i et hjørne i to timer. Men jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte ha noe inntekt.
Snart oppdaget veilederne hans at Kim hadde interesse for data. Han fikk enkle, konkrete oppgaver i grafisk avdeling. – Jeg visste ikke hva InDesign var engang. Men jeg lærte. Og jeg syntes det var artig.
Kim beskriver hvordan konkrete oppgaver og trygg støtte fra ansatte som Erica og Tor Ivar hjalp ham videre. – Det at noen trengte meg, at jeg følte meg til nytte, det betydde mye.
Åtte år etter at han startet med å skjelve i et hjørne, har Kim tatt ordinært fagbrev i grafisk produksjonsteknikk. – Jeg har fått en jobb jeg trives i, innen noe jeg liker og får til. Jeg hadde gitt opp å ta utdanning for mange år siden. Nå har jeg fått fagbrev. Det er helt utrolig.
Kim fikk karakteren «Bestått» på fagprøven, men hadde et håp om «Meget bestått». – For å få det, måtte jeg gjort langt mer enn forventet, sier han. Likevel er han stolt – og ikke minst trigget. – Det er gøy å mestre. Jeg liker konkurranse.
Når han blir spurt om hva andre kan lære av historien hans, tenker han seg om. – Det må være at mennesker rundt meg har hatt tro på meg og hjulpet til. Det har betydd alt, og jeg var ikke klar over at det fantes en «heiagjeng» for meg. Derfor tenker jeg at ingen må miste håpet. Det har tross alt ordnet seg for meg.
Kim har alltid hatt en drøm om å bli 40 år – en drøm han ikke trodde skulle gå i oppfyllelse. Men da han i fjor fylte 40, kjente han stolthet. Den samme stoltheten kjenner han i dag over å ha fullført en utdanning. Nå vil han ha mer.
– Jeg har blitt sulten. Jeg vil utvikle meg videre. Det er gøy å mestre, og konkurranseperspektivet er blitt trigget. Og så vil jeg forbedre økonomien. Målet mitt er å kunne si fra meg uførepensjonen og jobbe ordinært. Det er drømmen nå.
Kim er ydmyk og takknemlig for mulighetene han har fått, og gir all ære til Tunet. – Dette hadde aldri gått uten Tunet. De har lagt til rette på alle mulige måter. Jeg skamroser dem gjerne.
Han avslutter med ordene fra faren, som han nå gir videre:
– Gjør det beste ut av det.
