Menneskelig utvikling gjennom balanse
På Tunet ser vi menneskelig utvikling som noe som skjer i samspill mellom krav, støtte og mening. Det er ikke nok å bare skjerme mennesker fra alt som er vanskelig. Samtidig er det heller ikke nok å stille krav uten å gi trygghet, verktøy og tett oppfølging. Utvikling skjer i rommet mellom disse to: når noen blir utfordret, men ikke forlatt.
Å se mulighetene i mennesker
Dette kjenner vi igjen fra andre arenaer. I idretten blir ikke utøvere bedre av å trene på det de allerede mestrer. De må presses litt lenger, tåle feil, justere og prøve igjen. I Forsvaret bygges mennesker gjennom ansvar, struktur, fellesskap og gradvis økende krav. I gode studiemiljøer lærer studenter ikke bare fag, men også utholdenhet, selvstendighet og evnen til å håndtere motstand. Felles for disse arenaene er at utvikling ikke skjer tilfeldig. Den krever rammer, kultur og mennesker som ser potensialet før personen fullt ut ser det selv.
Dette henger tett sammen med Carol Dwecks teori om Growth Mindset: troen på at evner kan utvikles gjennom innsats, læring og gode strategier. For mennesker som har opplevd nederlag, utenforskap eller lav forventning fra omgivelsene, kan dette være avgjørende. Mange trenger å møte noen som sier: «Dette er ikke hele historien om deg. Du kan utvikle deg videre.»
Sammarbeidet rundt menneskene
Skal tiltakene bli enda bedre, handler det ikke bare om å styrke metodene internt. Det handler også om å styrke samarbeidet rundt menneskene som trenger oppfølging. NAV, kommune, helse, skole, arbeidsgivere og inkluderingsbedrifter må i større grad spille hverandre gode. Rollene må rendyrkes, ansvaret må være tydelig, og hver aktør må bli ordentlig god på det den faktisk skal bidra med. Vi må jobbe mer som et lag, og mindre som parallelle systemer som noen ganger konkurrerer om de samme oppgavene.
Når kartlegging, karriereveiledning, arbeidstrening og arbeidsgiversamarbeid henger godt sammen, øker sjansen for at mennesker får riktig hjelp til riktig tid. Da kan kravene bli tydeligere, fordi støtten også blir bedre. Da kan mestringsopplevelsene bli ekte, fordi de knyttes til reelle arbeidsoppgaver, virkelige forventninger og faktiske muligheter i arbeidslivet. Og da kan vi gi tid nok til at utvikling faktisk kan skje, uten at mennesker blir sendt videre i systemet før de har rukket å bygge trygghet, retning og tro på egne ressurser.
Potensialet vi ikke har råd til å miste
Hvis NAV og myndighetene ikke bruker slike tiltak godt nok, mister samfunnet mer enn arbeidskraft. Vi mister menneskelig potensial. Vi risikerer at mennesker blir stående fast i en fortelling om alt de ikke kan, i stedet for å få hjelp til å bygge en ny fortelling om hva de kan bli.
Men brukt riktig kan disse tiltakene bidra til noe langt større. Vi kan redusere utenforskap. Vi kan hjelpe flere til å oppleve at de har verdi, også når livet har gitt demutfordringer, begrensninger eller nederlag. Vi kan gi arbeidsgivere tilgang til mennesker som med riktig støtte kan bli viktige ressurser. Og vi kan bidra til å møte et av samfunnets store problemer fremover; nemlig behovet for arbeidskraft i sektorer der vi allerede vet at det vil bli knapphet.
Ingen vokser i komfortsonen
Utvikling skjer når vi tør å strekke oss ut av komfortsonen. Når vi får hjelp til å se at potensialet vårt er større enn det vi selv har sett, eller det andre har fortalt oss. Og når vi finner en verdi, et mål eller et fellesskap vi vil kjempe for. Dette er inkluderingsbedriftene gode på. Ikke fordi vi senker kravene, men fordi vi kombinerer krav med tro, struktur, samarbeid og menneskelig innsikt – og ikke minst med (kj)ærlighet.
